Så er det å bli noe...
Når skal man egentlig bestemme seg for det?
Når skal man bestemme seg for hva og hvor, hvordan?
Det er lett å vite at å ha en utdanning lønner seg. Det er det vi blir fortalt, så snart det er snakk om utdanning, så er det krystallklart at det å ha en utdanning lønner seg. Det lønner seg økonomisk, da man fort får mer i timelønn når man er i arbeid. Det gir deg en sikkerhet i arbeidslivet. Men så er det å bestemme seg for et yrke.
Det er ikke bare å plukke ett.
Det er ganske vanskelig å velge. Man må blokke ut alle spørsmålene, men alikevel ta hensyn til dem. Spørsmålene som får deg til å undre: "passer jeg inn her?" "er det dyrt å bo der?" "kommer jeg til å trives i dette yrket?" "hva om jeg ikke klarer det?" "er jeg flink nok til dette?". Mamma og pappa har alltid sagt at jeg er smart, at jeg må bruke det smarte hodet mitt og ikke kaste det bort på å ikke utdanne meg.
Skepsisspørsmålene kan jeg svarene på av meg selv. som når man spør: "er dette riktig for meg?" - Ja, tror DU det er riktig for deg?
Det er ingen som kan svaret bedre enn deg selv.
Så gjentar det seg: "til hva?"
Man kan ikke få noen til å velge for seg, dette er et valg man må ta helt alene. Det er en del av å vokse opp, bli voksen. Vi må stå på egne ben, ta egne valg og gjøre våre egne feil, og aller helst lære av dem i tillegg. Alt dette er ganske mye, når alt som regel slår deg på en gang. Vi skal få til økonomien riktig, betale for oss, klare å betale husleie, mat og forsikring, regninger som dukker opp i tide og utide. Og når man får smellen hvor det slår oss at vi aldri planla at nrk lisensen kommer omtrent på samme tid som årsavgiften på bilen og man blakker seg selv ut, så skal vi liksom lære at man må legge bort penger, så man har en bufferkonto, til disse krisesituasjonene.
Det er når jeg er midt oppi denne økonomigreia at jeg lurer på å studere økonomi. Men så kommer tankene på at man skal jo håndtere andres økonomi, og så kommer redselen for å feile. Man vil ikke feile med andres økonomi. Man skal ikke feile med dette. Og det er jo det man lærer på skolen.
Jeg studerte sykepleie i et halvt år, før jeg ga opp, eller fant ut at det ikke var noe for meg. Hvorfor? Fordi jeg ikke tåler blod, og lukter. Men mest fordi jeg er redd for å feile. Tenk å feile med noens helse! Det er jo det man skal lære på skolen. Man skal lære å håndtere forskjellige situasjoner. Man skal lære det i praksis. Jeg sluttet en mnd før praksis. Fant rett og slett ut at jeg heller ville bare jobbe en stund. Nå er det nytt år og et nytt søk som ligger ute. Jeg søkte fordi det var en frist. Jeg la inn 8 valg, hvor det var 5 forskjellige studier i 4 forskjelligde deler av landet. Ubesluttsom sa du? Da har jeg hvertfall et valg. Jeg har mange valg. Et annet valg er å fortsette i jobben min. Noe som ville vært veldig lurt, økonomisk sett, fordi da får jeg penger. Men ingen utdanning igjen. Disse to største valgene, ligger på hver sin del av vektskålen min, og jeg vet ikke hvem som veier mest. Det gjør ting vanskelig. Jeg liker å kunne planlegge, men nå har jeg rett og slett et vanskelig valg å ta. Om jeg starter på skole, kommer alt til å forandre seg. Jeg trives veldig i jobben min, det gjør jeg virkelig! Men jeg trives med skolegang også.
En ting er hvertfall sikkert, etter at jeg har prøvd nettstudier, så vet jeg at jeg må faktisk fysisk gå på skolebenken for å få det til. For å studere på nett, ved siden av skole, det er tungt.
Det er skummelt, alt sammen, tør jeg å satse?
Pappa foreslo for meg for noen år siden at: "Kjøreskolelærer, Camilla, DET kunne vært noe for deg!?"
(han har selfølgelig foreslått noen andre yrker oppigjennom og.. men dette er det som har satt seg litt fast)
Med en gang så tenkte jeg at, jaja, han blar bare gjennom kartoteket sitt med yrker, og venter på at jeg skal slå til på noen av forslagene hans. Men jo mer jeg har tenkt på dette, jo bedre blir det. Jeg elsker å kjøre bil, jeg tror jeg kunne gjort det hele dagen, om jeg hadde hatt fri og gratis bensin. Men å gjøre det til et yrke, å LÆRE noen å kjøre bil! Det er det som gjør meg redd igjen. Kan jeg L Æ R E noen å kjøre? Kan jeg lære noen, noenting? Er jeg noe særlig pedagogisk av meg, egentlig?
Jeg tror det er en stor del av den opplæringen, det pedagogiske. Håper jeg.
Det er to år.
Kommer jeg til å trives med det når jeg er ferdig utdannet?
- Det vet du ikke før du har prøvd.
Men om jeg skal satse på dette, så havner jeg i Trøndelag. No offence, Trønderdialekten er rå, det må sies. Jeg liker dialekter. Men trøndelag er langt herfra, langt ifra alle. Og så er det dyrt å bo der. Man får kun 6800,- i stipend, man må ha en jobb ved siden av.
Hele denne beslutningsprosessen gjør meg sliten og litt stresset, egentlig.
Jeg har ikke dårlig tid, ennå, til beslutningene, så får ta å fundere litt en annen dag. Nå tar trettheten overhånd, så får ta kvelden.
- Frøken Snupp <3
